Så nærme rave jeg kommer?

Paul van Dyk spilte i Tokyo så det var jo ikke tvil om at jeg måtte avgårde. Vi var heldige og traff på noen Amerikanere som hadde ekstra lys-pinner. Det er ikke rave uten at man vifter med lys-pinner!
Klubben var stilig, og musikken bra. Allikevel var det slitsomt å holde tempoet oppe i seks timer med sammenhengende musikk. Mot slutten var det bare fåtallet som orka å løfte hendene til rytmene, men så begynte slagerene å bli spilt. Jeg fikk litt ekstra energi og vifta ekstra med armene, så en amerikaner spurte om han kunne få extacy av meg og gjorde kvelden komplett.

PS: Skru ned lyden litt før du trykker "play". Windows hjalp meg å slenge to snutter i en, nyt den.