Det trygge landet

Ryktet sier at Tokyo er en veldig trygg plass. For å teste dette valgte jeg å glemme nøklene og alle mine kreditt- kort i denne resturanten, oppå betalingsmaskinen. Forresten kan jeg nevne at sånne betalingsmaskiner er det overalt, og det meste kan fåes kjøpt på slike. Japanere har ikke den samme frykten for maskiner som vi europeere har, og utnytter en hver mulighet til å skvise inn en maskin.

Da jeg fant ut at jeg plutselig var blakk hadde jeg allerede tatt den en times lange turen til skolen, og måtte ta en ekstra rundtur for å ha råd til middag. Heldigvis var alt tatt vare på av servitrisa, men jeg rakk ikke spise stort før det bar på min første badmintontrening.

Det stemmer at Japanere gjør noe 100% når det skal gjøres. Treningen varte i tre timer med kun intensiv drilling (fotarbeid for kjennere). Etterpå kunne man spille hvis man hadde krefter igjen. Jeg var totalt skutt etter halvannen time, men presset var for stort til at man kunne gi seg. Veldig hyggelige folk, og de kunne heldigvis ikke stort engelsk.

Det ble ikke noen spilling etterpå på meg, nei, og jeg går fortsatt litt rart nå tre dager i etterkant. Så i min døsige tilstand glemte jeg PC-en på hattehylla på toget, og fant ut at folk ikke tar en ensom PC i et tomt tog. Så jeg måtte reise til endestasjonen og vente til toget returnerte, totalt fire timer brukt på å finne tilbake dyrebart gods.
Men karaoke er like gøy som det alltid har vært, og det er praktisk talt umulig å slutte tidlig selv om det var planen.

Bowling

Vi gikk for å bowle, og i den anledning så vi noen Japanske gatemusikkanter. Den største forskjellen fra Europeiske musik- kanter er at de spiller for å promotere seg selv, og har derfor somregel ikke noen hatt til penger, og spiller ikke trekkspill. Tror faktisk noen gjør det bare får å vise hva de kan.
Bowling er jo ikke så spen- nende. Men det er en anledning til å få rom- kameraten min Jeff-san (til venstre) opp på bloggen. Den andre karen er Kasimir, som er en typisk Finne glad i det sterke, har kjæreste, men mange gode venninner på si, så han kan feste ofte.

Jeff er en yo-dude-amerikaner, som har de kule uttrykka fra morsmelka. Han er veldig glad i musikk, og japanske jenter. Kasimir er derfor Jeff sitt forbildet, fordi han er "pimp" som han kaller det. Ellers har Jeff kul klesstil, men av og til litt for "yo" for meg. F.eks. skaut på hodet.

Shibuya

Jeg trengte en ny bukse. Så jeg prøvde lykken i de hippeste butikkene i verden: motebutikken "109". De har også butikker for menn nå, og jeg fikk prøvd hvordan det var å være jente for en dag på jakt etter den nyeste moten. Det var ikke noe særlig, siden bukser i XL var for små for meg. Jeg er nok for kjukk til å ha stilige klær, på tide med salat og vann...

På vei hjem så jeg tre gutter i hippe klær. To av dem fikset sveisen på den tredje, så han skulle se bra ut for byslengen. Dette var midt i gata mellom tusenvis av folk, tror aldri jeg kunne sett noe sånt i Norge. Pass opp gutter, moten er på vei til dere også.

Avslapningstur til Nikko

Etter å ha vært i Tokyo i over to måneder, merker jeg at det tar på å hele tiden være blant masse folk og ha masse å gjøre. Derfor var det helt fantastisk å ta en tur til de vakre fjellene i Nikko. Chris-san(bildet) arrangerte turen som bestod i gode gåturer langs stille høstnatur i flotte farger.
Jeg klarte å få overtalt de fleste til å stå tidlig opp neste dag, for å få med oss soloppgangen. Det var absolutt verdt det. Den trøtte følelsen i kroppen er ekstra god når man ikke trenger å gjøre anna enn å slappe av.

På kvelden tok vi Ohnsen og alle var i strålende humør.