Ryktet sier beste nattklubb i Asia

Så vi måtte ta turen til Ageha. Det var halloweenfest, og gratis entré med kostyme. Så vi sparte 500yen av de 3500yena ved å gjøre oss klare til litt nonne-søster-alvor på dansegulvet. (Gutta i gull vant andreplass i konkurransen 200 000 yen. En krone er 20 yen.)Adrian-san er innbarka salsa-danser, så vårt tospann var full suksess. Kostymet slo an, og vi tok bare små drikkepauser mellom ville opptredener på gulvet.

Det var tre dansegulv med herlig house-musikk. Et av de var utendørs rundt et svømmebasseng, der man kunne danse til soloppgang og vestlige rytmer.Dessverre var kamera forbudt der inne, men jeg kan nevne at der var kåringer og show. Dessuten var det jedi mot samurai med lyssverd på dansegulvet, og light-stick-slikkepinner.

Dagen derpå hadde universitetet festival, som hovedsaklig bestod i masse forskjellig mat. I den anledning går det skitne bildet til høyre ut til Lars Erik.

Hjemmebesøk

Jeg har nå fått en ekstra familie, min japanske familie. Søstera mi Moca-chan på bildet må en jo bare like.

Jeg spurte Eiko-san, min ekstra mor om ho kunne lære meg litt japansk matlaging. Så nå vet jeg hvordan jeg bruker soya-saus, miso-suppe og blekksprut i matlagingen. Gled dere til jeg kommer tilbake! Totemo oishii.

Det var en avslappende helg, og en skikkelig hellig søndag. Jeg forstår ikke så mye japansk, og de forstår ikke så mye engelsk. Så vi brukte en del til på å bare slappe av, lære litt svensk/norsk og leke med Moca-chan.

Det var også litt søvndyssende på fredag da jeg gikk og så kabuki. Forsåvidt bra, men nokså langtekkelig. Det handlet om kjærlighet og spøkelser, og alle døde til slutt.

Jakten på lakris

Til helga skal jeg overnatte hos en japansk familie, og tenkte å ta med noe Norskt. Jeg har bitt meg merke i at de ikke har lakris i butikkene her, og blitt fortalt at man bare får kjøpt lakris på apotek. Så jeg tok med meg min Japanske tolk og fant ut at de hadde "likorisu", på flaske. Det skulle hjelpe mot forkjølelse. Avhengig som jeg er, måtte jeg kjøpe den, og lada opp til salsafest på byen med en drink som hadde et hint av lakris i seg.
Vi har hatt legetest på universitetet, der det meste blir testet av automater. Jeg ligger nå på høyden 179,3m. Tan-san på bilde scorer enda bedre.

Ellers har den siste uka blitt brukt på diverse handleturer. Motebildet her er litt annerledels her enn i Norge. Og det som virket alt for flashy og speisa ut for to måneder siden virker kult og hipt nå. (Bildet: Toppskiktet av etterlikningsklokker)

Visste du at...

Japanske mobiltelefoner er laget for å være store. Det er et moteobjekt og kan blant annet brukes til å se TV, sende e-post, surfe nettet, høre på musikk og spille spill. Å ringe derimot blir mange steder sett på som uhøflig, særlig på t-banen. Men de fleste har den framme til enhver tid. Man kan tilogmed bruke mobilen som billett på T-banen, og som kredittkort.

Vanlige kredittkort brukes ikke her i landet. Kontanter er konge. Noen vil kanskje si at det er gammeldags, men her prioriterer de. For man må nesten ha bruksanvisning for å kunne bruke toaletten her (de har til og med sensor som merker når du setter deg og starter vifte og varme i setet. Vi snakker teknologi!)

Likestillingen kan også bli sett på som litt gammeldags. I Norge bruker en gjennomsnittsmann 24timer i uka på husarbeid, mot den Japanske mann som bruker 7minutter om dagen. Dette gjør at Europere er veldig attraktive blant damene (vi ser ut som Robbie Williams). Det er også veldig populært å gifte seg her, mens hjemme er kanskje skillsmisse mer i vinden. Så karer som ikke tåler presset: "Dere vet hvor dere må gå."


Notis: Nintendo DS bruker RSA kryptosystem (se kommentar).

Den omvende studiehverdagen.

Nå er det slutt på hviledagene, og alvoret har satt inn. I den anledning vil jeg gi en kort beskrivelse av forskjellen mellom matematikkstudier her og hjemme. Det er vanskelig å komme inn på universiteter og høyskoler her, men når man først er kommet inn er det "friårene" i en japaners liv, før en hard arbeidshverdag venter.Allikevel føles det ikke helt sånn for meg. Det stemmer at vi bare har seks timer undervisning på timeplanen. Disse timene trenger man bare så vidt å være til stedet for å få en god karakter, og resten av tida er disponibel til lab-arbeid. Laboratoriet derimot krever litt mer. Jeg er vant til å gå til seminar for å lære. Mens her er det jeg som holder seminaret, om det jeg nettopp har lært meg, og det er professoren og medelever som stiller spørsmålene.

Jeg studerer kryptografi på elliptiske kurver (se sjoOof's algorithm) og det er bare to andre som studerer det samme. Det er professoren min og veilederen min. Derfor er det ikke mange å spørre om hjelp til seminarene. Hjemme har jeg nesten ikke åpnet en bok, men her har jeg lånet ut kvoten min av bøker på biblioteket, og for å hjelpe meg i studiene kjøpte jeg meg en elektronisk ordbok fra nintendo DS (den røde sjønnheten).

Men jeg har heldigvis rota meg hen i noen opplevelsesturer allikevel. På søndag var jeg i hundedistriktet (jepp det er fortsatt halloween her). Og så "Landmark tower", det var imponerende høyt. Jeg hadde vanskelig for å tro at det var ekte, og ikke bare en illusjon eller dataanimasjon.

Bring your own towel!

Jeg turde ikke ta sjansen på at det var en spøk, så jeg stilte opp med gult hånkle over skuldera til det jeg trodde var mitt første bedriftsbesøk. En 3D-kino, et jordskjelv, 16 sekunders brannslukking, en lett storm og en våt tyfon senere var håndkledet godt å ha. Her i Japan tar de den virtuelle virkeligheten ett hakk videre, og det var vanskelig å la være å smile når vi var midt i alvoret. Husk å dukke og beskytte hodet!

Visste du at...

Når man hører på en tale i Japan er det høflig å lukke øynene for å vise at man stenger ute andre sanser for å konsentrere seg om å høre etter (vanskelig å se på bildet med proffene til høyre gjør det). Jeg prøvde selv denne høflighetsgesten under "Speech Recognition"-timene siden jeg stod litt tidlig opp i morges.

Besøk fra Norge.

Haraludo-san tok seg bryet å besøke meg i Tokyo før han begynner der jeg slapp i Okazaki. Så vi bestemte oss for å se Sonybygningen. I den anledningen fikk vi mulighet til å heie på de japanske (og norske) representantene. Det er visst et fotballmesterskap en plass. http://www.projectblue.sony.jp/ 映像番号 16401.

Jeg har nå vært i Japan i nesten to måneder, men ikveld var første gang jeg traff ekte japanere. Maiko-san og Joji-san har begge hatt et år på NTNU, og kjenner Haraludo-san derifra. De tok oss til den beste isakaya (japansk bar) i nærheten, og jeg har aldri smakt så god torsk før. Nydelig mat både fisk, rått kjøtt og andre utsøkte retter. Jeg sikler fortsatt.