A walk in the park.

To show Øystein-san the extremes of Japan I brought Matthew-san and Choom Leam-san to the free-entertaining-park Yoyogi. The classical Grease Guys were, like every day, there with their comb, mirrors and of course the generator to power up their hair-dryer.
But this was an especially pretty sunday, not only because the sun was shining. You see there was a heavy metal consert whitch attracted hundreads of dressed up people with all kind of hair-colors. Strangely enough in this country you can go to heavy-metal consert dressed up like a pink maid or a colorfull game caracter if you like.
It seems also that the majority of heavy metal listeners here are girls. But to please my Ingrid-chan I limited my pictures to Matthew-san's reaction of the sight. This park is full of great bands and smiling pepole. So from now on park-strolling is my new after-church activity. (PS: Notice the neat amplifier in the video.)

Øystein-san had to see an ardade, so we visited five. Here you can see the amazing "typing of the dead" game. Use your keyboard wisely to fight the zombies.

Se plommer og hus.

Tre timer med tog, så kom vi til en filosofisk krok med Japanske hager og plummetrær. Jammen hadde de en kunstnerisk bygning på 100m også. Dessuten så jeg en kar med norsk skyggelue, så jeg ba Denton-san å posere, så jeg fikk tatt et bilde.
For dere som ikke vet hva natto er, så er det fragmenterte (mugla..?..) soyabønner. Jeg begynner å like det, selv om det ser ut som edderkoppegg.

Visste du at....

Tone forklarer manerer i Japan:

Så nærme rave jeg kommer?

Paul van Dyk spilte i Tokyo så det var jo ikke tvil om at jeg måtte avgårde. Vi var heldige og traff på noen Amerikanere som hadde ekstra lys-pinner. Det er ikke rave uten at man vifter med lys-pinner!
Klubben var stilig, og musikken bra. Allikevel var det slitsomt å holde tempoet oppe i seks timer med sammenhengende musikk. Mot slutten var det bare fåtallet som orka å løfte hendene til rytmene, men så begynte slagerene å bli spilt. Jeg fikk litt ekstra energi og vifta ekstra med armene, så en amerikaner spurte om han kunne få extacy av meg og gjorde kvelden komplett.

PS: Skru ned lyden litt før du trykker "play". Windows hjalp meg å slenge to snutter i en, nyt den.

Arcade i Matchida

Etter Halloween, hva kommer da? Det stemmer så fort gresskara har forlatt butikkene har jula valset inn. Jeg er allerede lei av amerikanske julesanger, etter en handlerunde i nærmeste store sentrum.

Vi holdt ikke ut lenger før vi rømte til arkadehallene. Det er virkelig imponerende å se enkelte spille "trommeaktige" spill. Jeg har store problemer med tre knotter, men ho her tar sju.

Så går jeg rundt hjørnet og ser karene spiller to-spiller-modus med en hand på hver. De er født og oppvokst i en spillehall skulle jeg tro.

Men så begynnte Jeff med Dance Mania, og vi hang oss på. Det var mye gøyere enn jeg hadde trodd. Særlig med lav vanskelighetsgrad, så man kan showe litt.

Bring your own towel!

Jeg turde ikke ta sjansen på at det var en spøk, så jeg stilte opp med gult hånkle over skuldera til det jeg trodde var mitt første bedriftsbesøk. En 3D-kino, et jordskjelv, 16 sekunders brannslukking, en lett storm og en våt tyfon senere var håndkledet godt å ha. Her i Japan tar de den virtuelle virkeligheten ett hakk videre, og det var vanskelig å la være å smile når vi var midt i alvoret. Husk å dukke og beskytte hodet!

Besøk fra Norge.

Haraludo-san tok seg bryet å besøke meg i Tokyo før han begynner der jeg slapp i Okazaki. Så vi bestemte oss for å se Sonybygningen. I den anledningen fikk vi mulighet til å heie på de japanske (og norske) representantene. Det er visst et fotballmesterskap en plass. http://www.projectblue.sony.jp/ 映像番号 16401.

Jeg har nå vært i Japan i nesten to måneder, men ikveld var første gang jeg traff ekte japanere. Maiko-san og Joji-san har begge hatt et år på NTNU, og kjenner Haraludo-san derifra. De tok oss til den beste isakaya (japansk bar) i nærheten, og jeg har aldri smakt så god torsk før. Nydelig mat både fisk, rått kjøtt og andre utsøkte retter. Jeg sikler fortsatt.

Første intrykk av Tokyo

Før språkkurset valsa jeg rundt i Tokyo og bodde i Akihabara (den elektriske byen). Det er en by full av elektriske butikker av alle slag, og jeg slo fort ihjel tre dager bare på å kikke rundt i arcade-haller, prøve forskjellige massasje-stoler og sikle på alle mulige slags dippedutter. Jeg bodde i et kapuselu hotelu, som er en kapsel i veggen, og følte meg som Bruce Willis i "Det femte element".

Men kapuselu hotelu er dyrt i lengden, så jeg flytta til et hostel, og møtte masse rare folk fra England. Repsepsjonisten spredde rykter om at det var fyrverkeri den første kvelden, så jeg dro med meg noen briter for å se. Vi satt i den varme tropenatta i halvannen time og så skikkelig fyrverkeri sammen med ca. 650 000 andre Japanere. Impornerende nok var det ikke kø til T-banen etterpå, alt gikk som smurt.