Jæzz

I was in a good mood, and answered yes without thinking yesterday. Suddenly I found myself in a high-class but sort of underground jazz club together with Chris-san and Mathew-san. The music was hard to understand, as jazz is suppose to be, but it grew on us. (Especially on Chris-san who probably won't listen to anything else anymore.) The music was as diffuse and artistic as this picture I manage to steal.

When not listening to grown-up music, we amazed each other with fantastic magic-tricks.

Så nærme rave jeg kommer?

Paul van Dyk spilte i Tokyo så det var jo ikke tvil om at jeg måtte avgårde. Vi var heldige og traff på noen Amerikanere som hadde ekstra lys-pinner. Det er ikke rave uten at man vifter med lys-pinner!
Klubben var stilig, og musikken bra. Allikevel var det slitsomt å holde tempoet oppe i seks timer med sammenhengende musikk. Mot slutten var det bare fåtallet som orka å løfte hendene til rytmene, men så begynte slagerene å bli spilt. Jeg fikk litt ekstra energi og vifta ekstra med armene, så en amerikaner spurte om han kunne få extacy av meg og gjorde kvelden komplett.

PS: Skru ned lyden litt før du trykker "play". Windows hjalp meg å slenge to snutter i en, nyt den.

Bursdag til romkameraten

Og hvordan feirer vi her i Japan? Riktig, vi synger karaoke til morgengry! Etter fem-seks timer med drikk så mye du vil, spis så mye soft-is du vil, og syng så mye du vil er det vanskelig å gi seg. Men siden der ikke er noen diskotek, bare kiosker og buksebutikker som holder oppe hele natta så fikk jeg litt søvn allikevel.

Det ene fører til det andre

I dag skaffet jeg meg midlertidig "alien registration" kort sånn at jeg kan få henta mitt nye visum som jeg igjen trenger for å få mitt virkelige "alien registration" kort sånn at jeg kan få kjøpt meg japansk mobiltelefon. Det er innvikla, men jeg slipper iallefall å ta turen ut av landet.

Noen blåsere spiller fritt og tilfeldig på skoleplassen for tida(bilde). De var mange (ca. 15) og spilte hver sine sanger samtidig. Litt merkelig og litt bråkete.