Se plommer og hus.

Tre timer med tog, så kom vi til en filosofisk krok med Japanske hager og plummetrær. Jammen hadde de en kunstnerisk bygning på 100m også. Dessuten så jeg en kar med norsk skyggelue, så jeg ba Denton-san å posere, så jeg fikk tatt et bilde.
For dere som ikke vet hva natto er, så er det fragmenterte (mugla..?..) soyabønner. Jeg begynner å like det, selv om det ser ut som edderkoppegg.

Den omvende studiehverdagen.

Nå er det slutt på hviledagene, og alvoret har satt inn. I den anledning vil jeg gi en kort beskrivelse av forskjellen mellom matematikkstudier her og hjemme. Det er vanskelig å komme inn på universiteter og høyskoler her, men når man først er kommet inn er det "friårene" i en japaners liv, før en hard arbeidshverdag venter.Allikevel føles det ikke helt sånn for meg. Det stemmer at vi bare har seks timer undervisning på timeplanen. Disse timene trenger man bare så vidt å være til stedet for å få en god karakter, og resten av tida er disponibel til lab-arbeid. Laboratoriet derimot krever litt mer. Jeg er vant til å gå til seminar for å lære. Mens her er det jeg som holder seminaret, om det jeg nettopp har lært meg, og det er professoren og medelever som stiller spørsmålene.

Jeg studerer kryptografi på elliptiske kurver (se sjoOof's algorithm) og det er bare to andre som studerer det samme. Det er professoren min og veilederen min. Derfor er det ikke mange å spørre om hjelp til seminarene. Hjemme har jeg nesten ikke åpnet en bok, men her har jeg lånet ut kvoten min av bøker på biblioteket, og for å hjelpe meg i studiene kjøpte jeg meg en elektronisk ordbok fra nintendo DS (den røde sjønnheten).

Men jeg har heldigvis rota meg hen i noen opplevelsesturer allikevel. På søndag var jeg i hundedistriktet (jepp det er fortsatt halloween her). Og så "Landmark tower", det var imponerende høyt. Jeg hadde vanskelig for å tro at det var ekte, og ikke bare en illusjon eller dataanimasjon.

Utfordre instinktene

Jeg somla vekk formiddagen, så isteden for å søke visum gikk jeg til Tokyo Tower, for å kjenne på høydeskrekken. Der er enkelte ting kroppen min bare stritter imot, som f.eks. å stå på et glassgulv 120m over bakken. Men på tredje forsøket klarte jeg å trosse fornuften.

Etterpå skuet jeg utover min nye favorittby. Tror jeg kan trives her mellom neonlys og skyskrapere. Nå begynner jeg iallefall å få litt oversikt.