Så nærme rave jeg kommer?

Paul van Dyk spilte i Tokyo så det var jo ikke tvil om at jeg måtte avgårde. Vi var heldige og traff på noen Amerikanere som hadde ekstra lys-pinner. Det er ikke rave uten at man vifter med lys-pinner!
Klubben var stilig, og musikken bra. Allikevel var det slitsomt å holde tempoet oppe i seks timer med sammenhengende musikk. Mot slutten var det bare fåtallet som orka å løfte hendene til rytmene, men så begynte slagerene å bli spilt. Jeg fikk litt ekstra energi og vifta ekstra med armene, så en amerikaner spurte om han kunne få extacy av meg og gjorde kvelden komplett.

PS: Skru ned lyden litt før du trykker "play". Windows hjalp meg å slenge to snutter i en, nyt den.

Det trygge landet

Ryktet sier at Tokyo er en veldig trygg plass. For å teste dette valgte jeg å glemme nøklene og alle mine kreditt- kort i denne resturanten, oppå betalingsmaskinen. Forresten kan jeg nevne at sånne betalingsmaskiner er det overalt, og det meste kan fåes kjøpt på slike. Japanere har ikke den samme frykten for maskiner som vi europeere har, og utnytter en hver mulighet til å skvise inn en maskin.

Da jeg fant ut at jeg plutselig var blakk hadde jeg allerede tatt den en times lange turen til skolen, og måtte ta en ekstra rundtur for å ha råd til middag. Heldigvis var alt tatt vare på av servitrisa, men jeg rakk ikke spise stort før det bar på min første badmintontrening.

Det stemmer at Japanere gjør noe 100% når det skal gjøres. Treningen varte i tre timer med kun intensiv drilling (fotarbeid for kjennere). Etterpå kunne man spille hvis man hadde krefter igjen. Jeg var totalt skutt etter halvannen time, men presset var for stort til at man kunne gi seg. Veldig hyggelige folk, og de kunne heldigvis ikke stort engelsk.

Det ble ikke noen spilling etterpå på meg, nei, og jeg går fortsatt litt rart nå tre dager i etterkant. Så i min døsige tilstand glemte jeg PC-en på hattehylla på toget, og fant ut at folk ikke tar en ensom PC i et tomt tog. Så jeg måtte reise til endestasjonen og vente til toget returnerte, totalt fire timer brukt på å finne tilbake dyrebart gods.
Men karaoke er like gøy som det alltid har vært, og det er praktisk talt umulig å slutte tidlig selv om det var planen.

Hiroshima

Miyajima er kjent for denne porten, så vi tok med oss en venn med høyde- skrekk opp kabelbanen øya hadde. Så vi fikk alle god trimm da han nektet å ta banen ned igjen, og vi måtte rekke siste ferja. 

Men vi kom oss til Hiroshima, og etter å ha sett atombombemuseet slutta jeg å lage vitser om radioaktivitet og atombomber. Museet gjorde inntrykk. Det var forståelig hvorfor Amerika bomba, samtidig som vi fikk innblikk i hvor fælt det var for de det gikk ut over.

Selv om Hiroshima nå er byen for fred, klarte vi å finne tilbake god- stemninga etter alt alvoret da vi kom tilbake til hotellet.